Sørg da for at dere blir stående.

Den vise byggmesteren

« Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves». Salme 127.1.

I dagens menighet tør jeg påstå at det i de fleste sammenhenger ikke er Herren som bygger huset, men at det er mennesker med sitt eget vett som prøver å bygge det, i et desperat forsøk på å tilfredsstille og holde på menigheten, i stedet for å tilfredsstille Herren selv gjennom å gjøre Hans vilje.

«De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær. Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden. La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet så vi utfordrer og misunner hverandre». Galaterne 5.24 - 26

Ja, det er helt riktig. Vi er korsfestet med Kristus. Problemet er bare det at majoriteten av menigheten nekter å dø, fordi at det er så ubehagelig! Menigheten vil nemlig selv bestemme hvordan den vil ha det, og ikke engang Herren selv må komme og blande seg borti det arbeidet. Men om en ikke lar Kristus vinne skikkelse i en, og lar Han vokse, samtidig som en frivillig dør fra seg selv, så vil menigheten aldri oppleve noen som helst form for oppstandelseskraft. Da vil menigheten fortsette å være et dvaskt gjeng med politisk korrekte tusseladder, som er lik en bølge på havet, som kastes hit og dit etter enhver lærdoms ånd, hovedsakelig humanisme. Og er det noe som historien har lært oss, så er det at et gjeng med politisk korrekte tusseladder aldri har vært med på å endre noe som helst.

Vekkelse

Hans Nielsen Hauge var en lekpredikant som slaktet datidens presteskap i avisene for deres vranglære. Hauge opplevde å bli fengslet fjorten ganger mellom 1794 og 1811, da det på den tiden var ulovlig for kristne å holde samlinger uten en ordinert prest tilstede. Men Hauge stod ikke tilbake for noe, og gikk hundre prosent for Jesus. Det gav resultater.

Lars Levi Læstadius var utdannet prest, men ikke en gjenfødt kristen da han begynte på utdannelsen. Han startet først på botaniker studiet ved universitetet i Uppsala, året etter begynte han på prestestudiet. Læstadius var det en kalte for en «matprest», og utdannet seg til presteyrket for å få lønn til å brødfø seg i hverdagslivet, slik at han kunne holde på med sitt botaniske arbeide. Men så fikk han forkynt Sannheten av en samisk pike. Han fikk endelig ett åndelig gjennombrudd med Jesus, og da ble det fart på han. Læstadius så 325 000 mennesker komme til tro på Jesus i løpet av 25 år. Han fikk stoppet alkoholsalget til samene som holdt på å forgå, og kysten av nord- norge som lå under for akkurat det samme vant han for Jesus i samme slengen. Han ble ikke akkurat populær blant kjøpmennene da han fikk datidens svenskekonge til å forby salget av alkohol i nord- sverige, men det brydde han seg fint lite om. Både Læstadius og Hans Nielsen Hauge abdiserte og lot Jesus få sette seg på tronen i deres liv. De tok tak i de samfunnsmessige utfordringene i tiden de levde i.

Hva har du tenkt å gjøre?

Som eksempelvis når de røde partiene og feministene i disse tider uttaler ting som at «vi» egentlig er ute etter en omkamp rundt abortloven i forbindelse med legers reservasjonsrett. Da lar mange seg true til stillhet av denne bruken av enkel, men effektiv hersketeknikk. Vi er altså gammeldagse og vi må innse at vi har tapt og at verden går fremover. Tøv. I stedet burde heller de kristne rette ryggen og komme med et unisont gjensvar: « Selvfølgelig er vi ute etter en omkamp rundt abortloven! Og det skal vi få! Og ikke bare skal vi ha endret abortloven, vi skal også få endret ekteskapsloven, adopsjonsretten- og eventuell fremtidig velsignelse av homofile i kirken, og alt annet humanistisk tøv som har fått lov til å bre om seg i Guds menighet». Men ja, det ser mørkt ut. Det er ikke flertall for en endring av verken det ene eller det andre. Men velg å ha din fokus på det usynlige, ikke på det synlige, lik Elisja da de var omringet av ryttere og fiender. Historien står i 2. Kongebok 6. 15. «Menneskesønnen skal sende sine engler ( høstfolkene) ut, og de skal sanke sammen og ta bort fra hans rike alt som fører til fall, og alle som gjør urett. Så skal de kaste dem i ildovnen, der en gråter og skjærer tenner. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike. Den som har ører, hør!» Matteus 13.41

Mitt hus skal være et bønnens hus

«Da de kom til Jerusalem, gikk Jesus inn på tempelplassen og gav seg til å jage ut dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker, og han gav ingen lov til å bære noe over tempelplassen. Og han lærte dem: «Er det ikke skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus for alle folkeslag? Men dere har gjort det til en røverhule. Overprestene og de skriftlærde fikk høre dette, og de prøvde da å finne en utvei til å få ryddet ham av veien. For de fryktet ham, fordi folket var grepet av hans lære». Markus 11. 15 - 18.

Det var forøvrig verken romerne eller jødene som tok livet av Jesus. Det var det den strilynte menneskenaturen som gjorde, fordi at den ikke taklet å høre sannheten. Dagens menighet driver og både kjøpslår og rådslår med «menighetsmedlemmene», for å beholde medlemstallet på et akseptabelt nivå, og for å unngå ytterligere utmeldelser. Menigheten føyer seg, etter indre press, og etter ytre press. Personlig så er jeg meget forbauset over at rasismekortet og intoleransekortet trekkes så hyppig opp av dommerens lomme, som det som det faktisk gjøres i dag. Og skal man nå dømme, så bør man i allefall ha lest og forstått dommerboka (Bibelen). Utdraget av bibelverset fra Korinterne 3.13 sier som følger: « Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten».

Dette bibelverset misbrukes så til de grader at jeg virkelig sliter med å klare å ta det inn over meg. Det virker som om de som elsker å forfekte dette bibelverset virkelig tror at når Jesus returner, så skal han liksom være en sånn alt- omfavnenende ufarlig liten tusseladd, som skal hegne om alt det som foregår av styggedom innenfor Guds forsamling og i samfunnet generellt. Det kommer Han ikke til å gjøre. Hadde folk tatt seg bryet med å lese dommerboka, i stedet for å sitere den ut fra ryktebørsen på gata, så ville folk fått en bedre forståelse av Jesu vesen. Det å vise kjærlighet er nemlig ikke å la folk seile rett ut i uløkka. Å vise kjærlighet er i mange tilfeller å kjøre folk til veggs og konfrontere de, slik at de for eksempel slipper å kjøre seg ihjel i trafikken. Her trengs det en holdningendring. Om du aldri ber en person om å skjerpe kjøringa si, så vil kanskje vedkommende senere en gang omkomme i en bilulykke. Kanskje flere vil omkomme. Er jeg da intolerant og ukjærlig om jeg ber noen om å skjerpe kjøringa si, bare fordi at det er ikke min sak å «dømme» dem? De har tatt en dårlig kurs og trenger rettledning for å vende om fra sin farlige ferd! Det å bare la de «kjøre seg ihjel» er ikke å vise kjærlighet. Å la vedkommende kjøre seg ihjel, er faktisk det motsatte. Det er å være likegyldig.

«Dere som elsker Herren, hat det onde! Han verner sine fromme og frir dem fra de ugudeliges hånd». Salme 97.10.

«Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm, skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild». 1. Korinterbrev 3. 10 – 16

Om Herren Jesus hadde kommet tilbake i dag dalende ned på en sky og funnet menigheten i den tilstanden som det den faktisk er i nå, så hadde Han knytt seg en pisk av det som var tilgjengelig, og renset menigheten for alt av velmenende humanister. I samme slengen hadde Han jagd ut de kontrollerende glefserne som er så usikre av natur, at de er motstandere selv av positive forslag til endringer og tiltak innenfor menigheten. De ønsker ingen endring. Endring er nemlig skummelt det.

Menigheten i dag er selv årsaken til at den holder på å dø ut

«For de har villedet Mitt folk og sagt: Fred! Men det er ingen fred. Det er som når noen bygger en vegg og stryker kalk på den. Si til dem som kalker: Veggen faller! Regnet flommer, jeg lar haglstein falle og stormvind bryte løs. Så faller veggen. Vil de ikke da si til dere: «Hvor ble det av kalken som dere strøk på den?». Ezekiel 13.10 - 13

Hvorfor strøk de kalk på veggen? Jo, for å skjule det dårlige byggverket. Men å skjule det dårlige byggverket, bedret ikke kvaliteten til selve muren. Kalken var bare ment som en pen ytre fasade og byggverket endte med å raste sammen. I menigheten i dag er vi så glade når vi får et tilskudd i form av en ny stein, at vi ikke tar oss bryet verdt med å slipe den til engang. For vi ønsker jo ikke at de nyfødte skal føle det ubehagelig å være sammen med oss. Ingen krav og ingen formaning. Ikke engang på sikt. Kun ett evig bleieskift. De nye steinene blir bare slengt rett inn i veggen. Problemet er at de ikke passer inn i byggverket, men da stryker vi bare kalk over. I mange menigheter i dag, driver menigheten ikke lenger på med å slenge steiner rett inn i muren. Årsaken er at muren allerede har falt, men det har ikke menigheten fått med seg. Så måten det bygges menighet på hos mange i dag, består av å slenge nye steiner oppå den eksisterende ruinhaugen. Men ingen har fått med seg at muren har rast. Så da hersker det full forvirring om hvorfor ikke menigheten fungerer, verken i nåde -og tjenestegaver og hvorfor oppmøtet er så elendig. Hvor blir det av vekkelsen?

Vel, når man ikke følger tegningen til byggherren, så må det bli slik. Når en blind leder en blind, så havner de begge i grøfte. Ja, det kan ikke ende på noen annen måte. Her trengs det å kjøpes mengder av øyesalve, slik at menighetens øyne åpnes.

«Dere skal ete mitt kjøtt og drikke mitt blod», sa Jesus til forsamlingen. Han snakket om den fremtidige innstiftelsen av nattverden, men det skjønte ikke tilhørerne. Folkemengden ble forarget, ynket seg, klagde og skrek: « Dette er hard tale!» Og så forlot to tredjedeler av menigheten. Da ropte Jesus: « Nei, nei, vent, vent! Jeg skal forklare! Jeg skal forklare!». Nei, det gjorde han ikke. Han lot de som lot seg støte av det han sa, forlate. Ganske enkelt fordi at Han var ute etter de som stolte på Hans karakter, fremfor de som bare var litt nysgjerrige på det Han hadde å si. Gråsteinen forduftet, gullet ble værende.

I menigheten i dag er det motsatt. Vi omfavner dem som enda sleper rundt på bleier, men som egentlig trenger en fot bak. Samtidig trykker vi ned de som vi oppfatter som en trussel mot vår egen «posisjon» innenfor menigheten. Mange kommer gang på gang med konstruktive forslag, da de ønsker å gå for hundre prosent for Gud. Hvorfor blir de så oppfattet som en trussel?

Jo, fordi at vi som mennesker i mange tilfeller er så redde for at noen andre faktisk skal lykkes, og få mer ære enn oss.

Tør å si sannheten og stå for det som Gud har lagt ned i deg

«Gå fram med visdom blant dem som står utenfor, og bruk den dyrebare tiden godt. La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt». Kolosserne 4.5 – 6'

For å kunne svare hver enkelt, må man også ha evnen til å se hver enkelt. Oppmuntring, eller en fot bak? I verdslig sammenheng kan man bli overasket over hvor enige mange ikkekristne faktisk er når det kommer til kristne verdier.

Forøvrig skal din tale inneholde salt og kraft, for at ikke menigheten og samfunnet skal gå i forråtnelse, og «kollapse», og fullstendig falle fra hverandre. Men i dagens menighet er det lite salt og kraft i forkynnelsen. Vi ønsker jo ikke at noen skal forlate. Ikke engang surdeigen. Nei, den trives vi tydeligvis godt med. Vi er egentlig litt redd den, og vi lar den regjere med bruk av hersketeknikk som er spydd rett ut av helvete.

Problemet består også i at de som ønsker seg skikkelig åndelig føde, i noen tilfeller ser seg nødt til å forlate menigheten. De opplever at de reelt står i fare for å sulte ihjel, og skjønner at de bør finne seg et egnet sted hvor de faktisk kan få i seg nok næring. Og ikke minst, rett næring. I de aller fleste tilfeller er disse personene lei av politisk korrekt tåkeprat, putesying under armene, og lange taler for å forsvare dagens tilstand innenfor menigheten. De er lei av at det ikke blir noen endring verken i menigheten eller i nasjonen.

Den andre parten består av de åndelige anoreksia- ofrene som sitter igjen i menigheten, og som er veldig lojale mot menigheten og dens ledere. De er også ekstremt redde for å bli oppfattet som opprørere, eller enda verre, som Judaser, om de skulle velge å forlate menigheten for å ivareta sin åndelige helse. Menigheten får i løpet av uka vanligvis kastet til seg noen kjøttbein fra prekestolen, det er bare ett problem. Det er ikke noe kjøtt på de beina. Det forkynnes ingen «nåde OG sannhet». Det er ingen tale om at; « Så ser dere da at Gud er både god OG streng». Det er ingen balanse, ingen loddsnor til å bygge muren rett. Muren er skeiv, og blir bare skeivere og skeivere for hver dag som går. Til slutt raser den.

Det menigheten får servert i dag er et veldig ensidig kosthold, og det fører dessverre til at menigheten ender opp på et lengre sykeleie. Den ligger nemlig nede. Åpen for fienden.

Menighetens oppfatning i dag er at Gud er bare god, og bare nådig. Sannheten er at menigheten holder på med en mengde åndelige aborter, der folk i sin utsultethet ser seg nødt til å forlate. De får aldri nok næring til å vokse opp, og de får aldri en reell mulighet til å komme seg inn i Guds plan for deres liv, og inn i den tjenesten som Gud har for dem. Og om de skulle overleve og komme inn i en tjeneste, så er det stort sett bare en praktisk en, hvor i beste fall gulvvask og kjøkkenettjeneste står oppført som gjøremål. Slik slipper menighetsadelen at noen «spedalske» forbigår dem i åndelig størrelse.

I enkelte menigheter er det en stor andel som har brutt ut og startet egne trosfellesskap, av de rette årsakene. De ønsket å gå hundre prosent for Jesus, og ikke slå seg til ro med å begrave talentene de har fått utlevert. I andre menigheter har en stor andel brutt ut, av de feile årsakene. Det er likevel lett å gjenkjenne dem som har brutt ut og startet egne trosfelleskap av de rette årsakene. Fellesnevneren er at de samler seg om Jesus, og IKKE om seg selv. Hos dem er det ofte et fantastisk gudsnærvær under samlingene, og det gudsnærværet tar de med seg ut blant menigmann i gata resten av uka. Jesuslivet bør leves 24 timer i døgnet, 7 dager i uka. Ikke bare to timer hver søndag.

Hemmeligheten til kirkevekst

« For hvor to eller tre er samlet i Mitt navn, der er Jeg midt blant dem». Matteus 18.20.

Det står: «samlet i Mitt navn». Det står ikke samlet i "humanismens navn, eller i menighetsstatuttenes navn, eller i liturgiens navn, eller i toleransens navn". Det står: « For hvor to eller tre er samlet i Mitt navn!». Gud møter opp der mennesker samler seg i Hans navn, på Hans premisser, og utøver Hans vilje. Dette gjelder selv om det bare er to eller tre stridsbrødre – eller søstre som møtes privat, uten noen form for autorisert kirkelig organisering. Der mennesker samler seg om sitt eget, stiller ikke Herren opp. Uansett antall.

Sliter du med oppmøtet? Nå vet du hvorfor.

Når det er sagt skal man aldri ha identiteten sin i hvor mange som møter opp på gudstjenestene. Da vil mange få det veldig tungt. Hvis du vet at du lever helhjertet for Herren skal du alltid ha fokus på det usynlige, i stedet for på det synlige.

«Tidlig neste morgen, da gudsmannens tjener sto opp og gikk ut, fikk han øye på en hær med hester og vogner som omringet byen. «Å, min herre, hva skal vi gjøre nå?» sa gutten til Elisja. Elisja svarte: «Vær ikke redd! Det er flere som er med oss enn med dem.» Så ba Elisja og sa: «Å, Herre, lukk opp guttens øyne så han kan se!» Herren åpnet hans øyne, og han fikk se at fjellet var fullt av ildhester og ildvogner rundt omkring Elisja». 2. Kongebok 6. 15.

Man vil aldri få vite hva Herren har i reserve, og hva som vil bidra til menighetens forløsning, om man ikke evner å se det usynlige. Ikke ha identiteten din i hva andre synes og mener om deg. Ikke ha identiteten din i din tjeneste. Ikke ha identiteten din i ting som du er god på. Ikke ha identiteten din i jobben din, eller i din sosiale status. Ha identiteten din i Jesus og bygg grunnvollen din på Han. Det er alt for mange som har sin identitet i tjenesten sin. La oss si at en anerkjent predikant har sin identitet i at han er nettopp det, en anerkjent predikant. Men hvis tjenesten hans faller i grus, hva da? Jo, da klapper hele korthuset sammen. Men om du har identiteten din i Jesus og tjenesten din skulle falle i grus, hva da? Jo, da blir du stående, fordi at da vet du at Han har noe nytt og bedre for deg, hvis du bare fortsetter å stole på han.

Hykleri er det største hinder for vekkelse

«Herren sa: Dette folket kommer nær meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og den frykt de har for meg, er ett tillært menneskebud». Jesaja 29.13 Jesus refererte til dette verset i Matteus kapittel femten da Han gikk i rette med datidens menighetsadel: «Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte». Matteus 15.8 Mange har lært seg hvordan de skal manøvrere i en kirkelig sammenheng, men de kjenner ikke Herren personlig. Det er mange som kjenner Herren, men deres hjerte er langt borte. Det er på tide å vende om, og vandre hjem til Han.

Det beste alternativet for å se vekkelse er å abdisere ifra tronen.

Nøkkelen til å oppleve vekkelse er å abdisere fra tronen i våre liv, og la Jesus få sette seg der. Først da vil Han kunne få gjort noe. Det vil aldri komme noen vekkelse til dette landet om vi ikke lar Gud få slippe til, gjennom å legge til side våre egne ambisjoner, og heller la Han bruke oss til det Han ønsker. Det finnes i dag en mengde små menigheter rundt omkring i det ganske land, der det sitter en fire, fem- seks stykker godt oppi åttiåra, og synger på siste salmeverset. De har ikke opplevd noen vekkelse.

Hvorfor?

Fordi at de selv står i veien for den. De kjører lover og regler kombinert med gammel tradisjon i en godt rotfestet kirkekultur. « Nei, du må ikke komme hit og utfordre oss på å gjøre noen endringer. Sånn her har vi gjort det i alle år!». Usikkerheten vinner. Initiativet taper. Det er det trygge som appellerer. Og i dette tilfellet er det synonymt med vantro. Det er på tide for de som sitter i styre og stell i disse utrydningstruede menighetene, å ikke bare abdisere ifra tronen i eget liv, men å abdisere fra sitt lederskap. Om du ikke er villig til å la stafettpinnen gå videre, så vil du aldri få oppleve å innta nytt land sammen med Herren. Du vil gå glipp av både noe større og noe bedre, enn det du lever i akkurat nå. Kanskje har Gud allerede sendt noen friske pust til menigheten, men du så helst at du fikk styre skuta sjøl?

Det er isåfall ditt eget tap.

Nei, ta heller steget ut av båten, i stedet for å sitte ombord og hyle og skrike om hvor uvel du føler deg, og om hvor fæl verden (sjøen) er. For en ting er sikkert, om ikke menigheten begynner å ta steget ut av båten og tør å ta seg en tur ut i verden, knytter nye relasjoner, og etterhvert også bryter isen på det de tror på, så vil denne nasjonen garantert gå hodestups rett til helvete. Og hvis det eneste du har bidratt med her i livet er å sitte og klamre og jamre deg, om det her dårlige været (verden), som befinner seg omkring båten (menigheten), så blir det ingen lønn på deg heller. Det er den brutale sannheten. Jeg er smertelig klar over at jeg nå fort kan bli stemplet som en sånn der lovisk type, lik en Marta som ikke synes at de andre bidrar nok, men sannheten er at kristenfolket må lære seg å skjelne når de skal være ute og arbeide, og når de skal sitte med Jesu føtter. Det er ingen motsetning mellom de to. Et godt eksempel er etter at Jesus og disiplene hadde opplevd en kraftig vekkelse tidlig i Jesu tjeneste, og opplevd mange helbredelser etter å ha vært i Kapernaum. Disiplene ville bli, da det var så stor pågang fra befolkningen, men Jesus gikk ensom og ba, kom tilbake og sa: « Vi må videre». Han valgte å ikke følge det synlige (stor pågang), men å følge det usynlige ( det som lå foran). Han valgte å ikke følge disiplenes eget vett og tilsynelatende velmenende forslag. Markus 1.21.

Lignelsen om talentene

«Det er som med en mann som skulle dra utenlands. Han kalte til seg tjenerne sine og overlot dem alt han eide: En ga han fem talenter, en annen to og en tredje én talent – etter det hver enkelt hadde evne til. Så reiste han». Om du ikke kjenner historien står den i Matteus 25.14 – 15.

Menigheten i dag går dessverre for det tryggeste alternativet. Vi graver talentet ned. Det er den desidert dårligste løsningen når det kommer til måten å forvalte talentet sitt på, men det er tross alt den mest behagelige måten. Vi har alle og enhver av oss fått utdelt ett eller flere «talenter», alt etter hva vi har evne til å forvalte. Og sannheten er at vi kommer til å bli dømt etter hva vi fikk utlevert, og hva vi valgte å gjøre med det. Vi kommer ikke til å bli dømt etter noe som vi ikke fikk, og vi har heller ingen unnskyldning for vårt dårlige forvalterskap når Dagen er der. Likevel velger vi å grave ned talentet. Det eneste vi tar til etterretning fra denne historien er at vi burde sette det ene talentet inn i banken, slik at vi i det minste kan få rente for det.

Så hvordan gjør vi det?

Jo, vi støtter misjonsarbeid, vi tar opp offer i menigheten, vi holder timeslange seanser der vi får se bilder og video fra det arbeidet vi støtter, og som viser at det jo faktisk nytter. Dette er likefullt ikke noe annet enn avlat for å døyve vår egen dårlige samvittighet. Det blir bare en dårlig unnskyldning for at vi ikke er ute og vinner våre landsmenn for Kristus. "Så du hevder egentlig at det er feil å gi penger til misjon og til de fattige?" Nei, det er ikke det jeg hevder. Det er både viktig og nødvendig å gi folk som lever i den ytterste nød mat og klær. Både innenlands og utenlands. Men hvis motivet ditt med å gi penger er for å døyve din egen samvittighet, og at pengegivningen din brukes som en «løsepenge» for at du ikke er ute og gir Kristus videre til dine landsmenn, så blir det feil. Vi trenger vel så mye her hjemme å gi befolkningen åndelig mat, og ikle dem Kristus, og løse dem ut av fengsel gjennom Den Hellige Ånds kraft, slik at folk blir fridd ut både fra sykdom og løgnens fengsel.

Lysestaken

«Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du stod før du falt. Vend om og gjør igjen dine første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om. Men den ros skal du ha, at du hater nikolaittenes gjerninger, slik jeg selv gjør. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, ham vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis». Johannes` åpenbaring. 2. 4 - 7

Jesus har allerede tatt bort lysestaken fra flere av menigheter. De famler i blinde. « Nei, det kan du da seriøst ikke mene. Gud er jo kjærlighet. Han er jo trofast». Ja, det er Han, og det er akkurat derfor Han har valgt å ta lysestaken bort. Han har vært veldig tålmodig, men menigheten hører ikke etter. Så for å presse menigheten til omvendelse, i håp om at menigheten en dag skal forstå at den ikke klarer å bygge «sin egen» menighet, og samtidig ekskludere Herren selv fra å delta i arbeidet, så har Han tatt bort lysestaken. Dette er tøff kjærlighet. Noen vil kanskje se på dette som ren og skjær kjeft fra min side, men de som er foreldre vet at det er mye kjærlighet i kjeft. De ønsker jo bare at det skal gå barna deres vel, og rettlede barna slik at de slipper å havne i en masse unødvendig tull senere i livet, bare fordi at de som foreldrene lot barna gjøre akkurat som de selv ville. Jesus tenker også sånn.

Det er på tide for kristenfolket å abdisere ifra tronen.